Kronikken er skrevet av Steinar Holden. Den ble først publisert i Dagens næringsliv 30. september.
Hvordan skal Norge håndtere den omstilling som kreves i en verden der klimamålene i Parisavtalen nås? Det var hovedoppdraget til det uavhengige Klimaomstillingsutvalget, som leverte sin rapport i forrige uke. Utvalget besto av tunge representanter fra økonomi, næringsliv og politikk. Det ble ledet av tidligere finansminister Kristin Halvorsen og tidligere klima- og miljøminister Vidar Helgesen, og inkluderte i tillegg bl.a. Hilde Bjørnland, Linda Nøstbakken og Alexandra Bech Gjørv. Undertegnede var også medlem av utvalget.
Utvalget gir forslag til dreining av norsk politikk, med mer satsing på næringsvirksomhet innen lav- og nullutslippsvirksomhet, og innstramninger i petroleumspolitikken. Utvalget viser til at petroleumsvirksomheten har gitt store inntekter til Norge så langt, og at den trolig vil gi betydelige inntekter også fremover. Men de nåværende rammebetingelser gir oljeselskapene incentiver til å gjennomføre investeringer som staten trolig vil tape penger på.
Ved investeringsbeslutninger vil oljeselskapene ta hensyn til sin egen tapsrisiko, og de står overfor et finansmarked som i økende grad er skeptisk til fossil energi. Men oljeselskapene vil ikke ta hensyn til at langsiktige investeringer i petroleumsvirksomheten også innebærer risiko for resten av økonomien. I tillegg har petroleumsnæringen en egeninteresse i å forlenge sin virksomhet, og det kan være fristende å legge optimistiske forventninger til grunn.
Inntil i år har Norge håndtert petroleumsvirksomheten på en god måte, ved å kombinere et høyt skattenivå med fornuftige incentiver for oljeselskapene. Men de midlertidige skatteendringene i juni, som gjelder for alle prosjekter der investeringsplanen er sendt inn før 1. januar 2023, endret dette. Mens staten fortsatt får 78 prosent av inntektene fra petroleumsvirksomheten, dekker staten nå hele 88 prosent av investeringskostnadene, gjennom nåverdien av avskrivninger, friinntekt og rentefradrag (se avsnitt 3.2.2 i rapporten).
Det betyr at en investering til 100 millioner som gir inntekter for 70 millioner – et tap på 30 millioner – likevel gir selskapet en netto gevinst 3,4 millioner, siden selskapet får 22 prosent av inntektene og bare 12 prosent av kostnadene. staten vil derimot tape hele 33,4 millioner, siden de dekker 88 prosent av kostnadene og får 78 prosent av inntektene.
Selv om staten trolig fortsatt vil få betydelige oljeinntekter fra lønnsomme prosjekter, gir vi altså selskapene incentiver til å gjennomføre prosjekter som staten taper på. Tilsvarende vil selskapene også ha incentiver til å velge en større og dyrere versjon av et investeringsprosjekt, selv om merinntekten ikke tilsvarer de ekstra kostnadene, siden selskapet får en større del av inntektene enn av kostnadene. Skatteendringene illustrerer oljenæringens evne til å få forbedret sine rammevilkår hvis oljeprisen faller. Det reduserer næringens risiko, men kan øke den finansielle risikoen for landet som helhet.
Klimaomstillingsutvalget foreslår at rammevilkårene strammes inn. Utvalget foreslår at fremtidige lisenser begrenses til utvidelser eller forlengelser knyttet til allerede eksisterende produksjon i modne områder. Videre foreslår utvalget at lisenshaveres plan for utbygging og drift (PUD) skal inneholde en realistisk stresstest av den samfunnsøkonomiske lønnsomheten, med utgangspunkt som også inkluderer scenarioer basert på ambisjonene i Parisavtalen.
Utvalget mener at petroleumsbeskatningen bør endres slik at den er nøytral, og ikke medfører at investeringer som er ulønnsomme før skatt, blir lønnsomme etter skatt.
Et flertall i utvalget foreslår en omstillingsavgift på petroleumsproduksjonen for å dempe klimarisiko og bidra til raskere klimaomstilling. Netto proveny fra avgiften bør øremerkes til tiltak som har som hovedformål å omstille norsk sokkel mot å levere null- og lavutslippsenergi.
Samtidig peker utvalget på at vi må bygge opp nye, grønne verdikjeder, som kan være vekstmotorer i norsk økonomi. Det vil bidra til fortsatt høy sysselsetting og verdiskaping, til tross for avtagende aktivitet i petroleumssektoren. Selv om det offentlige i noen grad må bidra med støtte for å opprette nye verdikjeder, mener utvalget at markedet i størst mulig grad må avgjøre hvilke løsninger, bedrifter og næringer som lykkes i omstillingen.
Utvalget drøfter verdikjeder knyttet til elektrifisering, bioøkonomi, hydrogen, karbonfangst og –lagring, samt finansielle virkemidler. Av mer konkrete forslag kan nevnes at utvalget foreslår at det bygges flere kraftforbindelser til utlandet.
Klimaomstilling og grønne verdikjeder er områder der politikere og næringslivsledere kappes om flotte formuleringer og høye ambisjoner. Både i Norge og andre land skjer det i økende grad også konkrete tiltak. Klimaomstillingsutvalget argumenterer for at omstillingen bør skje raskere. Jo tidligere omstillingen kommer i gang, jo større er sjansene for at vi kan utnytte mulighetene for ny, lønnsom verdiskaping.